Dag Eigil. Rett og slett.

Joda, vi har da kommet oss på jobben denne dagen også. Vi har stått opp fra vårt leie, sett morgenmørket i svartøyet på vår sedvanlige mandige måte, snakket pent og vennlig til vår hustru - velsigne henne - vårt livs lys og vår sengs varmekolbe - , og kommet os av gårde til arbeidsplassen. Vi er jo en person med høy arbeidsmoral så vel som moral for øvrig, i alle fall til husbruk, og personlig integritet på høyde med det beste i utlandet. Her er det intet slinger verken i valsen eller tangaen, så her sitter vi altså over rettebunkene og gjør vår jobb, til beste for våre disipler, skolen, samfunnet, oljeindustrien, Pensjonsfondet og fedrelandet for øvrig. Og Kongen, selvfølgelig. Og fordi vi må. Hadde det ikke vært for den der inntekten, er muligheten stor for at vi heller ikke hadde befunnet oss her, iført hengende i klokkestrengen iført vårt pedagogiske seletøy. Men en inntekt må vi jo ha, så vi må nok finne oss i å trå vannet i den pedagogiske andedammen enda en stund, behørig ifø

Klimakrise, krig og all verdens elendighet til tross: Verden går da tross alt framover, på tross av nyhetsmedienes daglige doser med depressive nyheter. Det finnes mennesker som tenker kloke tanker der ute, det finnes folk som bryr seg. I en herværende lokalavis kunne vi nemlig mandag 15. november glede oss over å lese at verdens helsetopper nå diskuterer et forbud mot smakstilsetninger i tobakk i forbindelse med Verdens helseorganisasjons avtaleforhandlinger, som i disse dager avholdes i Uruguay. Får disse det som de vil, kan nesten all tobakk som selges i Norge, såkalt ”American Blended” får så vond smak at den ikke kan røykes. Kloke tanker, dette. Vi støtter selvsagt dette av hele vårt hjerte. Tenke seg til, om noen tid vil det kanskje kun bli solgt røyketobakk og sigaretter som smaker så vondt at røykerne nå like gjerne kan begynne å røyke de sure sokkene sine, først som sist. Det ville vært til pass for de stinkende og tjæretrukne nikotinslavene Men det bør ikke stoppe der.

Vi hørte følgende sjarmerende lille historie her forleden, og siden vi hørte historien sånn “first hand”, er den sikkert sann. En guttunge sitter og se på tv sammen med sin far. På tv er det noen som hilser på hverandre, med muntre “Hei, hei”. Gutten nok litt på dette, og etter en stund kommer spørsmålet. Gutten: “Far, hvorfor sier de hei, hei?” Faren: “Nei, si det. De er glade, og hilser på hverandre med å si hei, hei.” Gutten: “Er de så treige? Skjønte de det ikke første gangen?”

Det var om våren for noen år tilbake, og vi var på studietur i Praha sammen med noen kolleger av varierende alder, fasong og kjønn. En heftig tur for å utvide vår horisont, for riktig å puste inn såvel kultur som historie i denne flotte byen. Og mye kultur ble det, herunder ølkultur. En dag hadde flertallet i gruppen bestemt seg for riktig å flotte seg i forbindelse med dagens middagsmåltid. Denne kulinariske høytidsstund skulle foregå på et spesielt spisested, fisefint inntil det motbydelige, der innredningen var en tro kopi av spisesalen i om bord på “Titanic”. Utsiktene til dette ble rent ut sagt for meget for overtegnede og en annen kollega, så vi takket for oss sånn rent foreløpig, og gikk ut på byen for å søke de mer folkelige gleder og ditto kultur rundt på diverse brune puber og, skulle det vise seg, tvilsomme skjenkesteder. Øl og annet ble inntatt i liberale mengder, og det varte ikke spesielt lenge før vi ble kontaktet av diverse østeuropeiske damer, hvorav enkelte gansk

Jada, vi er fullstendig klar over situasjonen. Vi pedagoger innehar et yrke som nærmest er å regne som en diagnose. Dessuten kan vi ingenting, er late og udugelige, og kan ikke lære fra oss. I tillegg har vi altfor mange og lange ferier. Alt dette kjenner vi til og må leve med, og vi er blitt ganske så hardhudet etter hvert. Men av til går det over alle grenser, selv for oss og våre tålsomme kolleger. Når vi sitter igjen med følelsen av å bli behandlet som komplette idioter av bedrevitende politikere og skrivebordspedagoger, hvis virkelighetsfjernhet øker proporsjonalt med avstanden til disiplene og klasserommet. Som her forleden, i forbindelse med et avdelingsmøte. Det har nemlig kommet nye direktiver om fraværsføring. Jo da, det skal fortsatt føres fravær, ad elektronisk vei, via nettet, i SkoleArena. Men nå skal det åpnes for at et større antall fraværsdager under visse vilkår skal kunne strykes, visstnok etter diskusjon med den enkelte disippel. Dette kommer selvsagt i tillegg til

Joda, like sikkert som dopapir kommer tydeligvis årets høydepunkt for oss vgb'ere: Oppgraderingen! Forrige gang vgb var ute med dette stuntet, som de hadde frekkhetens nådegave nok til å kalle en oppgradering, viste det seg å være intet mindre enn en rasering! La oss håpe de har en litt heldigere hånd med jobben denne gangen. Inntil videre tar vi i bruk denne reservebloggen, og det er ikke umulig at vi kommer til å legge ut et og annet. Velkommen skal dere være!