Dag Eigil: Noen ord om høytid
Det er august, og vi er for lengst tilbake i jobbhverdagen. Selv om været utenfor vårt vindu her er temmelig grått og trist, er det fortsatt sommer, i alle fall for en stakket stund. Vi kan nesten ikke forstå det, det var jo nettopp mai du fagre, milde og juni og juli og god og varm tur til Kreta, og alt var bare kos og ouzo og badeliv og fryd og gammen. Reisevesken står imidlertid fortsatt her i rommet, av en eller annen grunn, som om intet var skjedd, og minnes bedre tider. I skrivende stund og på sittende rau har hverdagskverna tatt tak i vår mentale krave og bukselinning og kastet oss inn i diverse mer eller mindre stormende klasserom. Vel, stort sett rolige, sådanne. Det er sommer, men det pedagogiske seletøyet er tatt på. Den fine tiden er snart forbi, og nå venter høst og horisontalt vestlandspøsregn langt inn i sjela. For å gjøre tristessen fullkommen, er vi attpåtil inne i det som i kirkeårssammenheng omtales som ”det festløse halvår”. Utenom søndagene er det ingen rød