Dag Eigil. Rett og slett.

"Se, der borte sitter sannelig Jesus"! Vår hustru - velsigne henne - løftet noe overrasket blikket, fulgte vår pekende finger, og sannelig, der satt han. Den moderne Jesus het ikke Kristus til etternavn, han het Martinez, Jesus Martinez. Dagens Jesus hadde også et yrke. Han var lydtekniker paa Ballermanns Bierstube i Playa de Palma, et sted med høy gemutlichkeitsfaktor und halbmeterlange Knackwurste, komplett mit Brot und Sauerkraut dabei. Akkurat denne dagen var Jesus lydmann for firemannsbandet The Four Tops, kjekke, sorte, amerikanske menn med gode stemmer og kjappe danseføtter, som framførte svisker fra motown-sjangeren fra 60-tallet und so weiter. Ganske god underholdning mens ølet rant ned i varmen, ikke minst da de sorte med afrohår forsøkte å få øyekontakt med noe av de tyske turistene foran scenen. Uten det hele store hellet. Etter en stund tok de en liten pause, og det var da vi fikk vite at lydmann Jesus satt midt iblant oss. Vår hustru - velsigne henne - v

Det hender ender og då at eg får det føre meg. Eg, stakkars elendige pedagog, har kontorplass på den galne sida av skulebygningen. Den er i grunnen heilt utan utsikt til det pulserande livet - når ein ser vekk frå nokre skitne arbeidsfolk - den sida som vender ut mot ei industritomt. Nei, det er ikkje den heilt store utsikta, og slik som tilhøva no ein gong er, så har det ikke vore aktuelt med kontorplass på den rette sida av bygningen. Så ein får heller drøyma seg til korleis det er retning av sjøsida, eller parkeringsplassen og det pulserande livet der, eller rett og slett gå ut! Og ute kan det jo vera så mangt vent å sjå på vårparten, når sola tek til å varma i bakkane, folk set seg ned og røder saman, og saftane stig i alle kroppar, både dei med og dei utan røter. Alle vil helsa solvarmen velkommen, slik det høver seg om våren. Og det blir sol og glede og sosialt samrøre. Og så sit eg her inne saman med nokre andre nedstøva pedagogar, på den galne sida av skolebygningen, og