Dag Eigil. Rett og slett.

A miste eller forlegge brillene er ikke noe gøy. Hvor flott er det da når man etter en tids famling rundt i skoddeheimen finner dem igjen. Normaltilstanden er gjenopprettet. Likevekten. Homeostasis. Som inkarnert brillebruker vil vi gjerne få skrive noen ord om dette med briller og deres grunnleggende betydning for livskvaliteten. Det er jo så rart med det, man blir liksom vant med dem, på en måte. Det er liksom noe som mangler når de ikke er der. Som totalt hekta brillebruker har vi full forståelse for dette. Det blir plutselig så vanskelig å fokusere på de viktige tingene i livet, det eller dem som virkelig teller. Vår hustru - velsigne henne - vårt livs lys og vår sengs varmekolbe - for eksempel. Når det dertil kommer at hun også bruker sterke briller, kan man jo bli rent poetisk av seg, og tenke at "nærast er du når du er borte". Nå finnes det jo situasjoner der det er vanskelig eller direkte utilrådelig å bruke briller. I dusjen, for eksempel. Eller om natten

Verden er merkelig. Her på torsdag forleden uke ble faderen sendt hjem fra sjukehuset etter en alvorlig infeksjon, til moderens tilsynelatende fortvilelse. Ikke bra, selvsagt. Faderen er etter hvert blitt en godt voksen mann. De var imidlertid blitt lovet besøk av hjemmesykepleier formiddag og ettermiddag, alt for lite, selvfølgelig, men dette kunne ikke iverksettes før tirsdag i uken etter. - Hva, så forferdelig, de KAAAAN da ikke behandle gamle og sjuke folk som har slitt et helt liv og vel så det i sine respektive ansikters sved og opplevd Krigen, komplett med tyskere og sild og poteter, og nå hadde behov for en smule hjelp og støtte fra samfunnet, og NÅ MÅTTE DE ALTSÅ VENTE HEEEEEEEELT TIL TIRSDAG og hvordan skal dette gå, og gubben skal til legen og allslags til stadighet og jeg med den gamle og utslitte ryggen min og fyogfyogneiogneioghjelpemegoppognedadvegger, for nå er det VIRKELIG galt her! Hvor blir det av en hjelpende hånd fra det offentlige når man endelig har bruk for de

Som erfarne seilere på livets hav og alt det der, er det både mangt og meget å tenke over. For eksempel dette med skuebrød. Er det mulig at skuebrød kan fungere som et probat slankemiddel, sånn egentlig? Det kan jo ha noe for seg, og vi har jo alle et rimelig nært forhold til dette med brød i alle dets framtoninger. Ikke minst for oss som føler at i legger på oss bare vi går forbi et bakeri. For ikke å snakke om hvis vi går inn på bakeriet. Men det var altså dette med skuebrød. Ikke bare får man brød at skue, man skal skue det også. Det må vel i siste instans være en funksjon av hvor mye skuebrød man skal skue, og hvor langt man skal skue det. Fra Stavanger til Sandnes, for eksempel. Eller helt til Kristiansand. Andre ganger kan det jo være tale om hvor langt inn man skal skue brødet, og hvor ofte. For de sprekeste kan vi jo vri litt på Fadervår: Sku i dag inn ditt daglige brød! Viktige greier, det der. Vi sikter selvfølgelig til stekeovnen. Man må jo skue brødene skikkeli

Enkelte mennesker har et praktisk, ja, rent ut sagt jordnært syn på livet, verden og alt det som skjer mellom himmel og jord. Vi kjenner vel alle slike mennesker, som har en nærmest kjedelig, prosaisk tilnærming til slike ting. prosaisk inntil det kjedelige. Vår hustru - velsigne henne - vårt livs lys og vår sengs varmekolbe - hører så avgjort til i denne kategorien. Det har seg nemlig slik at vi i dag fikk et e-brev fra en onkel som er bosatt nordpå. Dette er en person som vanligvis framstår som eksistensialistisk og usentimental. Allikevel kunne denne personen ad elektronisk vei presentere en selvopplevd spøkelseshistorie fra en ellers brukbart lykkelig barndom på en øy her på sørvestlandet, dertil fortalt på en slik måte at det er egnet til å få det lille som er igjen av hår til å reise seg på vårt hode, eller nærmest gi oss ståsveis over hele kroppen. Hovedpoenget var at alle i huset, med unntak av vår onkel, ble hensatt i en tilstand av inntil bevisstløshet grensende søvn,

En ting kan vi med hånden på hjertet si: Lutefisk er noe dritt! For å si det rett ut: Lutefisk suger. Lutefisk er intet mindre enn motbydelig. Denne dissende, geleaktige fiskemassen, stokkfisk som rett og slett har vært kjemisk behandlet med kaustisk soda, serveres på disse tider med velbehag og stolthet, både på utsteder og privat. Med diverse tilbehør som kulinarisk alibi, det være seg fast eller flytende. Denne såkalte matretten er ikke bare avskyelig hva gjelder utseende og smak, den stinker også. Nå må folk for all del få lov til å servere hvilke uhumskheter de vil i privatsfæren, langt verre er det på spisesteder. Det har faktisk hendt at vi sammen med vår hustru - velsigne henne - har vært nødt til å forlate et bra bord på en ditto restaurant på grunn av lutefiskstanken. Lutefisk burde etter vårt syn være bannlyst fra samtlige spisesteder, på linje med røyking. Tenk så herlig det hadde vært dersom lutefisk-fakirene hadde vært forvist til uteområdet eller røyketeltet. Lutefisk og

Det er noe vi lurer på. Før var vi usikker, og tvilte på dette og mangt, men nå vet vi ikke helt lenger. Noe må det være. Kanskje det er alderen, vi har jo tross alt passert 50, med den - nuvel - visdommen dette burde bringe. Eller så må det være noe annet. Eller så har vi glemt det. Vår hustru - velsigne henne - vårt livs lys og vår sengs varmekolbe - kunne heller ikke bidra med noe fornuftig her, hvilket selvsagt er uvanlig, smigresmigre. Vi velger likevel å tro at det har noe med årstiden å gjøre. Et raskt blikk ut av vinduet etterfulgt av en titt på klokken, bringer oss til å konstaterere at vi forlengst har gått tilbake til det vi rent privat kaller "Daylight wasting time". Hvilket utlagt betyr vanlig, norsk vintertid, eller normaltid, om man vil. Hvilket bringer oss til sakens kjerne. Vi er nemlig utopisk tilhenger av sommertid hele året. Den engelske betegnelsen på det vi her i røysa kaller sommertid, er "Daylight saving time". Det er et riktig så