Dag Eigil. Rett og slett.

Ikke rare avstanden. Nesten litt skremmende, det der.

Vi har også, i likhet med dere der ute, lagt merke til at det faktisk er flerfoldige dyktige og populære bloggere der ute, som faktisk bruker Blogspot. Vel, kanskje ikke bare dyktige bloggere, men dog. Så vi har lenge lurt på det der: Hvordan får man i grunnen liv i en Blogspot? Det later jo til, sett fra vårt ståsted, et innlegg i papirformat, låst inne i en safe, og dumpet i det dypeste krateret på Månens bakside, får mer merksemd og flere kommentarer enn det vi legger ut på Blogspot. Merkelige greier. Rent ut mystisk. Er det noen der ute som har innspill her...?

Vel, kanskje littegrann. Sånn forsiktig. Joda, vi har forsøkt å kommentere både her og der, men på VGB er det for tiden kul, krampe umulig å logge seg inn en gang. I tillegg er vi skikkelig krimsjuk og dertil febril. Og vi har hostet så mye at vi har pådratt oss en skikkelig muskelbrist i siden. Det føles om om vi snart revner, og det er rett før tarmene velter ut, hver gang vi hoster. Den eneste gleden får være at vi, om ikke annet, har delt våre virus og basiller med vår medmennesker, i opptil flere dager. Akk ja. Men vi smiler allikevel.

De siste par dagene har vi opplevd til tider store problemer med å få logget seg inn på VGB. I skrivende stund er det fortsatt umulig. Det kommer bare opp en feilmelding om at "Siden kan ikke vises". Er det flere vgb'ere der ute som opplever dette? Vi bare lurer...

illustrasjonsfoto Å gå til legen kan jo noen ganger være litt av en opplevelse, og det er vel gjerne slik at enkelte leger kan være mer pratsomme enn andre. Vi erindrer i så måte da en daværende kollega her ved Lærdommens høyborg ute ved fjorden, en lokal kjendis og på den tiden profilert lokalpolitiker, som i særdeles oppbrakt tilstand kom tilbake til skolen etter et legebesøk. Han var sjokkert, og måtte bare få det ut, høylydt, og ikke uten en viss detaljrikdom. Han hadde altså kommet inn til den etter sigende pene, kvinnelige legen, iført ulastelig dress med skjorte og slips. Etter en del ”faste poster”, hadde hun foreslått en kontroll av prostata, komplett med gummihanskekledd og velsmurt finger opp i ”ratata”. En noe flau og bleknende kollega måtte la ”storseilet” falle, og så var det ”bend over”, og inn med fingeren for en grundig kontroll. Legen var av den pratsomme sorten, og forsøkte så godt hun kunne å ufarliggjøre situasjonen med diverse hyggeprat om løst og fast. Det hadde

Jada, så var det vår tur. Her har den ene kjekke bloggeren etter den andre fått diverse problemer i etterkant av vgb-omleggingen, så nå også vi. Vi har nemlig fått beskjed om å verifisere vårt mobilnummer, men noen verifiseringskode kommer ikke. Så her sitter vi, da. Uten vår kjære vg-blogg. Vi taster litt her på reservebloggen sånn for ordens skyld, og håper at ting ordner seg. Vi begynner å lure: Har vi vært for krass, for frekk? Har noen der inne på vgb følt seg tråkket på de søte, små tærne sine av våre små skriverier? Eller er det rett og slett en feil, som blir rettet opp igjen så snart påsken blir overstått, og det blir hverdag igjen? Vel, tiden vil vise. Men vi må vel vedgå at vi ble både litt amper og frustrert. Akk ja.

Vi har, i likhet med diverse andre der ute, også lagt merke til at de fullstendig irrelevante linkene under innleggene plutselig har returnert. Og det må vedgås, på tross av at det er uverdig for en gentleman, at vi et par øyeblikk lot oss irritere en par smuler over dette, i den grad at vi lot en aldri så liten mishagsytring nedfelles i tekst i form av et vedlegg. Vi har likeledes notert oss at andre har reagert tilsvarende. Imidlertid har vi nå, i løpet av de timene som har gått, tenkt igjennom saken i lys av påskens budskap, slik veloppdragne og kultiverte mennesker skal gjøre. Og vi har funnet ut at vi skal være glade for å få oppleve linkenes retur, nettopp på 2. påskedag. For, kjære medbloggere og øvrige lesere, dette er et kraftig symbol, nærmest profetisk! For sannelig sier vi dere: Påskens budskap handler jo nettopp om Jesu død, og ikke minst, oppstandelse. Det er videre en utbredt oppfatning at vi nå befinner oss i de siste tider, hvilket utlagt vil si at det ikke er

Noe av det vi efterhånden har lært her i livet, er at hverdagen i sannhet kan ha sine fortredeligheter. Det var en av de der morgenene, for et par-tre år siden. Nettopp på denne årstiden, eller muligens i februar. Mørkt, vasskaldt og j..... var det i alle fall der ute da vi våknet, skikkelig dautrøtt, etter en forbausende dårlig natt. Eller våknet, det er er vel alt etter hva en legger i begrepet. Men vi eksisterte i alle fall, selv om vi på ingen måte så fram til diverse undervisningstimer framfor forsamlinger av kritiske disipler. Følgelig besluttet vi at vi skulle spasere til jobben denne møkkamorgenen, for således våken og forfrisket å entre klasserommet full av pepp. Så vi gikk ut i den mørke gangen, iførte oss et par behagelige joggespasersko, og la trøstig i vei på den ca. 4,5 km lange spaserturen ut til lærdommens høyborg. Trallala, dette går så bra, pyttsan....og der, etter ca. halvgått distanse, glir vi på hålka, og faller så lang og tung vi er i sørpe, støv og dritt, riktig

Hallo, og velkommen til vår smule reserveblogg. Som en begynnelse, og med Snåsamannens meritter i friskt minne, republiserer vi følgende lille minne fra virkeligheten den gang da. . Det hender jo fra tid til annen at det arrangeres forbønnsmøter, endog hele møteserier, av typen ”Halleluja- og helbredelse”. Vi har imidlertid aldri klart å mobilisere den helt store troen på slikt, og etter grundig sjelegransking har vi nå kommet fram til at vår mistro til det oventilstående muligens kan ha med preging fra tidlig barndom å gjøre. Så derfor, altså, følgende lille fortelling fra virkeligheten. I vår formodentlig grønne barndom for mangfoldige år siden var nabofruen sterkt religiøs og grepet av Ånden, og gikk ofte på ”kristelige møder” i Betania. Der gikk hun sammen med en annen dame, likeledes grepet av Ånden. En gang var det en ukelang møteserie i Betania, med forbønn og helbredelse og gode greier, og disse to damene gikk på møter hver eneste kveld. En gang spurte de vårt moderlige

Nok en morgen, og attpåtil mandag. Gudene skal vite at vi på ingen måte er noen morgenfugl, vi kan vel nærmest karakteriseres som et skikkelig å-menneske. Januar, og mørkt og trist utenfor. Akk ja, det er bare til å hive seg rundt, og møte dagens og ukens utfordringer med et mer eller mindre påklistret smil. I vår svakhet lar vi oss friste til å ta bilen til jobben, noe vi i grunnen sjelden gjør. Vi er da miljøbevisst, og vi har heller ikke den helt store sansen for kjøring i idiottiden. Hvilket er vår personlige, lille betegnelse for rushtiden. Og vi snegler oss av gårde i langsomtkjørende kø, gjennom ørten rundkjøringer og et par lyskryss. Og så begynner vi å kjenne det. Presset, trykket. Et stadig mer presserende behov er i ferd med å manifestere seg, det er noe som må ut, aber schnell! Men siden vi sitter i bilen, er det bare å konsentrere seg om trafikken, og prøve å tenke på noe annet. Mind over matter. Og vi kjører litt, og bremser litt, og beveger oss rykkvis og sent,

Siden vi her forleden kunne nyte godt av det relativt sjeldne, meteorologiske fenomenet "oppholdsvær" her i Oljebyen, bestemte vi oss for å spasere hjem til residensen etter nok en fullbrakt, pedagogisk gallaforestilling. Full applaus, ikke et sete var tørt...ja, det var vakkert, og en drøy spasertur ville jo gjøre dagen formfullendt. Så vi spaserer lystelig av gårde gjennom byens gater, parker og streder, og bestemmer oss i vår løssluppenhet til å ta den helt ut, og legge turen gjennom den mest stavangerske av alle byens gater, nemlig Pedersgadå. Men så plutselig, skjer det. Mens vi vandrer med freidig mot, og passerer det ene butikkvinduet etter det andre, får vi i ett av dem med ett øye på et maleri vi nok skulle dra kjensel på, et slags barneansikt, nesten som et barokt englefjes. Og der inne i lokalet kunne diverse andre kunstverk også observeres. Hmmm...det skulle vel ikke tilfeldigvis være galleriet til Sjalle? Men lokalet lot til å være stengt og folketomt, så e