Dag Eigil. Rett og slett.

Joda, vi har da kommet oss på jobben denne dagen også. Vi har stått opp fra vårt leie, sett morgenmørket i svartøyet på vår sedvanlige mandige måte, snakket pent og vennlig til vår hustru - velsigne henne - vårt livs lys og vår sengs varmekolbe - , og kommet os av gårde til arbeidsplassen. Vi er jo en person med høy arbeidsmoral så vel som moral for øvrig, i alle fall til husbruk, og personlig integritet på høyde med det beste i utlandet. Her er det intet slinger verken i valsen eller tangaen, så her sitter vi altså over rettebunkene og gjør vår jobb, til beste for våre disipler, skolen, samfunnet, oljeindustrien, Pensjonsfondet og fedrelandet for øvrig. Og Kongen, selvfølgelig. Og fordi vi må. Hadde det ikke vært for den der inntekten, er muligheten stor for at vi heller ikke hadde befunnet oss her, iført hengende i klokkestrengen iført vårt pedagogiske seletøy. Men en inntekt må vi jo ha, så vi må nok finne oss i å trå vannet i den pedagogiske andedammen enda en stund, behørig ifø

Klimakrise, krig og all verdens elendighet til tross: Verden går da tross alt framover, på tross av nyhetsmedienes daglige doser med depressive nyheter. Det finnes mennesker som tenker kloke tanker der ute, det finnes folk som bryr seg. I en herværende lokalavis kunne vi nemlig mandag 15. november glede oss over å lese at verdens helsetopper nå diskuterer et forbud mot smakstilsetninger i tobakk i forbindelse med Verdens helseorganisasjons avtaleforhandlinger, som i disse dager avholdes i Uruguay. Får disse det som de vil, kan nesten all tobakk som selges i Norge, såkalt ”American Blended” får så vond smak at den ikke kan røykes. Kloke tanker, dette. Vi støtter selvsagt dette av hele vårt hjerte. Tenke seg til, om noen tid vil det kanskje kun bli solgt røyketobakk og sigaretter som smaker så vondt at røykerne nå like gjerne kan begynne å røyke de sure sokkene sine, først som sist. Det ville vært til pass for de stinkende og tjæretrukne nikotinslavene Men det bør ikke stoppe der.

Vi hørte følgende sjarmerende lille historie her forleden, og siden vi hørte historien sånn “first hand”, er den sikkert sann. En guttunge sitter og se på tv sammen med sin far. På tv er det noen som hilser på hverandre, med muntre “Hei, hei”. Gutten nok litt på dette, og etter en stund kommer spørsmålet. Gutten: “Far, hvorfor sier de hei, hei?” Faren: “Nei, si det. De er glade, og hilser på hverandre med å si hei, hei.” Gutten: “Er de så treige? Skjønte de det ikke første gangen?”