Dag Eigil. Rett og slett.

Noe av det vi efterhånden har lært her i livet, er at hverdagen i sannhet kan ha sine fortredeligheter. Det var en av de der morgenene, for et par-tre år siden. Nettopp på denne årstiden, eller muligens i februar. Mørkt, vasskaldt og j..... var det i alle fall der ute da vi våknet, skikkelig dautrøtt, etter en forbausende dårlig natt. Eller våknet, det er er vel alt etter hva en legger i begrepet. Men vi eksisterte i alle fall, selv om vi på ingen måte så fram til diverse undervisningstimer framfor forsamlinger av kritiske disipler. Følgelig besluttet vi at vi skulle spasere til jobben denne møkkamorgenen, for således våken og forfrisket å entre klasserommet full av pepp. Så vi gikk ut i den mørke gangen, iførte oss et par behagelige joggespasersko, og la trøstig i vei på den ca. 4,5 km lange spaserturen ut til lærdommens høyborg. Trallala, dette går så bra, pyttsan....og der, etter ca. halvgått distanse, glir vi på hålka, og faller så lang og tung vi er i sørpe, støv og dritt, riktig

Hallo, og velkommen til vår smule reserveblogg. Som en begynnelse, og med Snåsamannens meritter i friskt minne, republiserer vi følgende lille minne fra virkeligheten den gang da. . Det hender jo fra tid til annen at det arrangeres forbønnsmøter, endog hele møteserier, av typen ”Halleluja- og helbredelse”. Vi har imidlertid aldri klart å mobilisere den helt store troen på slikt, og etter grundig sjelegransking har vi nå kommet fram til at vår mistro til det oventilstående muligens kan ha med preging fra tidlig barndom å gjøre. Så derfor, altså, følgende lille fortelling fra virkeligheten. I vår formodentlig grønne barndom for mangfoldige år siden var nabofruen sterkt religiøs og grepet av Ånden, og gikk ofte på ”kristelige møder” i Betania. Der gikk hun sammen med en annen dame, likeledes grepet av Ånden. En gang var det en ukelang møteserie i Betania, med forbønn og helbredelse og gode greier, og disse to damene gikk på møter hver eneste kveld. En gang spurte de vårt moderlige

Nok en morgen, og attpåtil mandag. Gudene skal vite at vi på ingen måte er noen morgenfugl, vi kan vel nærmest karakteriseres som et skikkelig å-menneske. Januar, og mørkt og trist utenfor. Akk ja, det er bare til å hive seg rundt, og møte dagens og ukens utfordringer med et mer eller mindre påklistret smil. I vår svakhet lar vi oss friste til å ta bilen til jobben, noe vi i grunnen sjelden gjør. Vi er da miljøbevisst, og vi har heller ikke den helt store sansen for kjøring i idiottiden. Hvilket er vår personlige, lille betegnelse for rushtiden. Og vi snegler oss av gårde i langsomtkjørende kø, gjennom ørten rundkjøringer og et par lyskryss. Og så begynner vi å kjenne det. Presset, trykket. Et stadig mer presserende behov er i ferd med å manifestere seg, det er noe som må ut, aber schnell! Men siden vi sitter i bilen, er det bare å konsentrere seg om trafikken, og prøve å tenke på noe annet. Mind over matter. Og vi kjører litt, og bremser litt, og beveger oss rykkvis og sent,

Siden vi her forleden kunne nyte godt av det relativt sjeldne, meteorologiske fenomenet "oppholdsvær" her i Oljebyen, bestemte vi oss for å spasere hjem til residensen etter nok en fullbrakt, pedagogisk gallaforestilling. Full applaus, ikke et sete var tørt...ja, det var vakkert, og en drøy spasertur ville jo gjøre dagen formfullendt. Så vi spaserer lystelig av gårde gjennom byens gater, parker og streder, og bestemmer oss i vår løssluppenhet til å ta den helt ut, og legge turen gjennom den mest stavangerske av alle byens gater, nemlig Pedersgadå. Men så plutselig, skjer det. Mens vi vandrer med freidig mot, og passerer det ene butikkvinduet etter det andre, får vi i ett av dem med ett øye på et maleri vi nok skulle dra kjensel på, et slags barneansikt, nesten som et barokt englefjes. Og der inne i lokalet kunne diverse andre kunstverk også observeres. Hmmm...det skulle vel ikke tilfeldigvis være galleriet til Sjalle? Men lokalet lot til å være stengt og folketomt, så e