Om å ta på seg det pedagogiske seletøyet
Joda, vi har da kommet oss på jobben denne dagen også. Vi har stått opp fra vårt leie, sett morgenmørket i svartøyet på vår sedvanlige mandige måte, snakket pent og vennlig til vår hustru - velsigne henne - vårt livs lys og vår sengs varmekolbe - , og kommet os av gårde til arbeidsplassen. Vi er jo en person med høy arbeidsmoral så vel som moral for øvrig, i alle fall til husbruk, og personlig integritet på høyde med det beste i utlandet. Her er det intet slinger verken i valsen eller tangaen, så her sitter vi altså over rettebunkene og gjør vår jobb, til beste for våre disipler, skolen, samfunnet, oljeindustrien, Pensjonsfondet og fedrelandet for øvrig. Og Kongen, selvfølgelig. Og fordi vi må. Hadde det ikke vært for den der inntekten, er muligheten stor for at vi heller ikke hadde befunnet oss her, iført hengende i klokkestrengen iført vårt pedagogiske seletøy. Men en inntekt må vi jo ha, så vi må nok finne oss i å trå vannet i den pedagogiske andedammen enda en stund, behørig iført vår mentale overlevelsesdrakt.
Men det var dette med retting. Denne nødvendige, men akk så kjedelige aktiviteten som er en nødvendig konsekvens av at elever og studenter skal vurderes, og som ingen pedagoger kommer unna uten arr i sjelen. Selv om dette er en vesentlig del av hva jobben dreier seg om, oppfatter vi rette- og vurderingsarbeidet som den verste delen av det pedagogiske arbeidet. Og hva mer er, det blir verre og verre etter som årene går. Man blir såpass møkklei av å rette de samme feilene i mer eller mindre åndsforlatte besvarelser, bunke etter bunke ad nauseam et infinitum, er rimelig slitende. Spesielt i disse tider, selvfølgelig. Ikke at det akkurat kommer som noen bombe sånn fra en godt voksen pedagog til en annen, men alligavel! Dessuten gnager sulten, noe vi må venne oss til. Ja, vi er på slankekur også, selv i denne søte førjulstid. Akk ja. Men vi får glede oss over alt det positive som kan bidra til sinnets munterhet. Som å leke litt med ord og skrive rare tekster, for eksempel.
Oppmuntringer og sympatierklæringer mottas med takk! :-D
Men det var dette med retting. Denne nødvendige, men akk så kjedelige aktiviteten som er en nødvendig konsekvens av at elever og studenter skal vurderes, og som ingen pedagoger kommer unna uten arr i sjelen. Selv om dette er en vesentlig del av hva jobben dreier seg om, oppfatter vi rette- og vurderingsarbeidet som den verste delen av det pedagogiske arbeidet. Og hva mer er, det blir verre og verre etter som årene går. Man blir såpass møkklei av å rette de samme feilene i mer eller mindre åndsforlatte besvarelser, bunke etter bunke ad nauseam et infinitum, er rimelig slitende. Spesielt i disse tider, selvfølgelig. Ikke at det akkurat kommer som noen bombe sånn fra en godt voksen pedagog til en annen, men alligavel! Dessuten gnager sulten, noe vi må venne oss til. Ja, vi er på slankekur også, selv i denne søte førjulstid. Akk ja. Men vi får glede oss over alt det positive som kan bidra til sinnets munterhet. Som å leke litt med ord og skrive rare tekster, for eksempel.
Oppmuntringer og sympatierklæringer mottas med takk! :-D
Kommentarer