Dag Eigil: Muligens en indirekte observasjon av Sjalle

Siden vi her forleden kunne nyte godt av det relativt sjeldne, meteorologiske fenomenet "oppholdsvær" her i Oljebyen, bestemte vi oss for å spasere hjem til residensen etter nok en fullbrakt, pedagogisk gallaforestilling. Full applaus, ikke et sete var tørt...ja, det var vakkert, og en drøy spasertur ville jo gjøre dagen formfullendt. Så vi spaserer lystelig av gårde gjennom byens gater, parker og streder, og bestemmer oss i vår løssluppenhet til å ta den helt ut, og legge turen gjennom den mest stavangerske av alle byens gater, nemlig Pedersgadå.
Men så plutselig, skjer det. Mens vi vandrer med freidig mot, og passerer det ene butikkvinduet etter det andre, får vi i ett av dem med ett øye på et maleri vi nok skulle dra kjensel på, et slags barneansikt, nesten som et barokt englefjes. Og der inne i lokalet kunne diverse andre kunstverk også observeres. Hmmm...det skulle vel ikke tilfeldigvis være galleriet til Sjalle? Men lokalet lot til å være stengt og folketomt, så etter noen sekunder vandret vi videre. Men i det vi var i ferd med å distansere oss fra nevnte lokale, ble vi var en skygge som beveget seg bak en mattet glassrute, nærmest som et skyggespill. Det er jo ikke sikkert, men vi har muligens har gjort en indirekte observasjon av Sjalle.

Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Om å ta på seg det pedagogiske seletøyet

Joda, vi har da kommet oss på jobben denne dagen også. Vi har stått opp fra vårt leie, sett morgenmørket i svartøyet på vår sedvanlige mandige måte, snakket pent og vennlig til vår hustru - velsigne henne - vårt livs lys og vår sengs varmekolbe - , og kommet os av gårde til arbeidsplassen. Vi er jo en person med høy arbeidsmoral så vel som moral for øvrig, i alle fall til husbruk, og personlig integritet på høyde med det beste i utlandet. Her er det intet slinger verken i valsen eller tangaen, så her sitter vi altså over rettebunkene og gjør vår jobb, til beste for våre disipler, skolen, samfunnet, oljeindustrien, Pensjonsfondet og fedrelandet for øvrig. Og Kongen, selvfølgelig. Og fordi vi må. Hadde det ikke vært for den der inntekten, er muligheten stor for at vi heller ikke hadde befunnet oss her, iført hengende i klokkestrengen iført vårt pedagogiske seletøy. Men en inntekt må vi jo ha, så vi må nok finne oss i å trå vannet i den pedagogiske andedammen enda en stund, behørig ifø
Les mer

Onanere eller urinere på offentlig sted - er det noe problem?

I en av våre boulevardaviser har vi kunnet lese at en kjendis ble tauet inn av politiet etter at han ble fersket i å onanere, og det på selveste Torgallmenningen i Bergen. Selv påstod han visstnok at han bare var i ferd med å urinere. Bevares. Tenk å være så høyt oppe i kjendishierarkiet at man knapt kan onanere en skvett på offentlig sted, uten at det blir førstesidestoff. Men så kan det jo hende at kjendisen bare var i ferd med å "leve drømmen", som det heter, eller så har han bare har en merkelig måte å ona... eh, urinere på. Ikke godt å vite, det der. I alle fall ikke på offentlig sted. Men så er det noe spesielt med kjendiser, da. Noe helt annet er det med oss mer hverdagsgrå individer. Grunnet vår manglende kjendisstatus kan vi sikkert tilate oss litt av hvert. Midt i vår overflod av anonymitet kunne vi formodentlig spradet splitter pine naken hvor det enn måtte være, uten at noen så mye som ville løftet på et øyenbryn en gang. Eventuelt uten annen påkledning
Les mer

Hei, hei!

Vi hørte følgende sjarmerende lille historie her forleden, og siden vi hørte historien sånn “first hand”, er den sikkert sann. En guttunge sitter og se på tv sammen med sin far. På tv er det noen som hilser på hverandre, med muntre “Hei, hei”. Gutten nok litt på dette, og etter en stund kommer spørsmålet. Gutten: “Far, hvorfor sier de hei, hei?” Faren: “Nei, si det. De er glade, og hilser på hverandre med å si hei, hei.” Gutten: “Er de så treige? Skjønte de det ikke første gangen?”
Les mer