Bremsespor på morgenkvisten

Nok en morgen, og attpåtil mandag. Gudene skal vite at vi på ingen måte er noen morgenfugl, vi kan vel nærmest karakteriseres som et skikkelig å-menneske. Januar, og mørkt og trist utenfor. Akk ja, det er bare til å hive seg rundt, og møte dagens og ukens utfordringer med et mer eller mindre påklistret smil. I vår svakhet lar vi oss friste til å ta bilen til jobben, noe vi i grunnen sjelden gjør. Vi er da miljøbevisst, og vi har heller ikke den helt store sansen for kjøring i idiottiden. Hvilket er vår personlige, lille betegnelse for rushtiden. Og vi snegler oss av gårde i langsomtkjørende kø, gjennom ørten rundkjøringer og et par lyskryss.

Og så begynner vi å kjenne det. Presset, trykket. Et stadig mer presserende behov er i ferd med å manifestere seg, det er noe som må ut, aber schnell! Men siden vi sitter i bilen, er det bare å konsentrere seg om trafikken, og prøve å tenke på noe annet. Mind over matter. Og vi kjører litt, og bremser litt, og beveger oss rykkvis og sent, men dog likevel framover. Det er bare til å klemme igjen, og forsøke å koordinere ringmuskelen med føttenes pedalbevegelser. Pokker, hvordan er det folk kjører? Eier de ikke alminnelig folkeskikk? Et par bråbremsinger til nå, så blir det bremsespor flere steder enn på veien, og kanskje vel så det! Kan ikke våre medtrafikkanter se vårt lidende ansiktsuttrykk, og slippe oss fram? Akk, livet er så visst fullt av prøvelser.

Endelig framme ved arbeidsstedet. Presset, prøvet og lutret får vi endelig parkert, og beveger oss med stivt ganglag fram mot døren og nødinngangen. Kan det være noe rett i at lettelse av og til er bedre enn sex?