Fotball er noe dritt!

I egenskap av fotballhater er det en glede å kunne dele følgende tekst med vår medmennesker. Enjoy!

Fotballidioter

I kveld er det landskamp, sa en kompis.
Ja vel? I hva, svarte jeg?
Fotball. Spiller du dum, eller?
Vel, nå er faktisk denne lærballen like interessant som dekkdybden til en Lada som skal over fjellet i vinter. Med andre ord; hvem bryr seg?

Ja endelig er kampen i gang. Dette har vi ventet spent på i hele dag. Man har gått med en ubeskrivelig følelse i magen hele uken. Det er tross alt landskamp i dag. ”Vi” spiller mot Moldova. Het det ikke Moldovia før? Uansett; det er en av verdens lavest betalt land å jobbe i. Jeg fikk med meg at lønna lå på rundt
2-300 kroner. I måneden! Ja da bør man bli fotballspiller fortest mulig. En sjanse for livet spør du meg. Drit i snekkerjobben og all muring der hjemme. Å bygge opp landet etter Russlands jerngrep kan andre ta seg av. Det er fotball som gjelder. Dessuten er jo sjansen for å bli proff ca. det samme som å vinne i Lotto tre ganger på rad. Kjør på!

Ikke langt ut i kampen skjer det noe. Det er for faen offside, skriker kompisen min. Helvetes dommer. Er de ikke pålagt å gjennomgå noen synstester tro, tenker jeg? Kan det virkelig være slik at personen ved siden av meg innehar mer kompetanse enn dommeren som er valgt til å dømme kampen? Ettersom vi alle er så glad i denne idretten, så er det forståelig at man blir engasjert. Man blir rett og slett delaktig. Nesten som å sitte på tribunen.
Tenk hva treneren tenker. Han som med hjelp av hjelpetreneren har utviklet et lag med en fin blanding av eldre rutinerte og unge fremadstormende spillere. Føler ikke han seg snytt av det som skjer? Stakkars mann der han står og skriker på sidelinja. Alle kan nå se at han har det vondt.

Så var det denne offside`n da. Alt skjer i løpet av sekunder. De er jo tross alt proffe. Kompisen min gir meg ikke den oppmerksomheten jeg er vant til under en samtale. Det hele har utviklet seg til et helt annet nivå. Man går inn i seg selv, men har full mulighet til å skrike når det måtte passe seg. Ikke er det viktig hva man skriker heller. Akkurat som gymlæreren min sa en gang; det viktigste er å vise engasjement. Det gjelder jo i all idrett.
Ja, så har det altså skjedd. Det er tydeligvis noen som prøver å jukse i spillet allerede. Offside betyr jo at noen ikke følger reglene, og nå er det en spiller som står feil i forhold til fienden. Går det an? Å stå feil altså. Tydeligvis.
Hvorfor følger de ikke reglene, spør jeg? Han ser bare dumt på meg. Tror han snart skjønner at jeg er ute etter å forstyrre han under kampen.

Samma det. Han må uansett engasjere hjernen unødvendig for å svare meg. Jeg liker kampen. Det er nå jeg ser hvor inkluderende det er med landskamp på TV. Dette er fantastisk. Sjansen for å se en kamp på TV i løpet av uka er heldigvis stor. Såpass har jeg fått med meg. Med kabel-TV snakker vi flere ganger per dag. Endelig får min tilværelse en positiv og ny retning. Fellesskapet rundt TV.

Treneren virker som en allright kar. På stillbilde. Han, av alle på banen, må sies å være den som gjør mest for pengene. Å være arbeidsleder for en gjeng som er ute etter å jukse når sjansen byr seg må være stressende. Han ser stressa ut. Han er flink, tenker jeg. Utrolig hvilket arbeidspress han har. Rød i toppen har han også blitt. I dyrelivet minner han meg om en hund. En lett blanding av Labrador og Pitbull. Grei å se til, men biter armen av deg om du står feil. Det virker faktisk som om de har en tendens til nettopp det. De står stadig feil; han skriker.

Det er stilig å se på klesvalget til kampen. Når de kom til stadion var samtlige spillere og trenere iført dress. Gjerne en dyr Armani-dress. Stil over hele linja.
Nå som spillerne er iført korrekt drakt står trenerne i grill-dress. Jeg får følelsen av at de tenker på folk der hjemme. De tar hensyn. Dette er jo plagget som er allment akseptert året rundt og hvor som helst. Når som helst. Det sier seg jo selv. Han hadde vel aldri gått slikt kledd om det ikke var stilig?


Halv tid er gått. Publikum på stadion er i ekstase. Det har nesten blitt mål. Nesten? Kan man vinne på nesten? Selvfølgelig ikke, men det er Norge som har hatt flest sjanser. Vi er best. Heia Norge! Optimismen er til å ta og føle på. Det vil automatisk gå bedre i neste omgang. Da skal også Solskjær ut på banen. Han er det store håpet. Han er best, og spiller dessuten for Manchester United. Verdens beste lag. Etter en rask gjennomgang og vurdering rundt mine matte-kunnskaper kommer spørsmålet; hvorfor satt han på benken i hele første omgang? Ville det ikke være naturlig å bruke en slik person for å sanke noen mål? Er det ikke måldifferansen som gjelder?
Alt blir forklart i pausa. Nå er kompisen min tilbake. Han satt nå der hele tiden, men var allikevel langt borte. Det er forståelig. Det er landskamp. Etter mye frem og tilbake er jeg også enig i at ”vi” må spare Solskjær til neste omgang.
At han ikke scorer noe mål i andre omgang spiller tydeligvis ingen rolle. Han var best på banen, sier kompisen min. Ja, klart det. Det spiller heller ingen rolle at det ble scoret to mål av to andre spillere på Norges lag. Rein flaks med andre ord, tenker jeg.

Linjedommerne er også viktige for en kamp. Jobben deres består i korte trekk å passe på at ingen kommer på utsiden av de oppmerkede linjene. Derav yrkestittelen Linjedommer.

At man kan stole på disse virker som en slags ”bankers” sagt ut av stallspråket. De er til å stole på. Jobben er såre enkel, og dermed blir den overholdt nøye.
At John Carew, som er to meter høy, var på utsiden med hele leggen i vannrett posisjon spiller ingen rolle. Det får være grenser på flisespikkeri, mener kameraten min. Helt enig. Det er tross alt ikke lett å legge merke til Carew`s legger. Etter å ha gravd inne i min matte-interesserte hjerne, finner jeg fort ut at leggene må minst være en halv meter lange. Medregnet skoene og sokkene som har en klar kontrast i forhold til det grønne gresset, skjønner jeg linjedommernes problem. Dette er sannelig ikke lett å få øye på. Derfor går kampen videre. Ingen ser ut til å ta Moldovas klager på alvor. Hvorfor skulle de det? Dommerne er jo der for å sørge for at reglene følges.

Moldovas spillere sto virkelig på. Med tanke på lønna var de ekstreme. De kan bare drømme om lønna til Solskjær og Carew. Det kan de fleste. Drømme.
At de fortjener lønna si er det ingen tvil om. Kompisen min sa at det skulle bare mangle. De gjør jo en fantastisk jobb for nasjonen Norge. Dette kan, på ingen måte, sammenlignes med sjefsstillinger i Statoil og Aker. Det er de som har for høy lønn – ikke fotballspillerne. De beste drar en halv eller hel million i uka. Da er det snakk om arbeidspress og delvis oppmøteplikt på treningene. Ikke rart Solskjær var best på banen uten å score denne gangen. Kompisen min mente det var helt tullete å sammenligne fotballspillere med andre yrkesgrupper. De er unike. Helt enig. De er støttepilarene i samfunnet vårt. At ikke Norge a/s får tak i noen skattekroner fra disse norske spillerne har jo ingen betydning. Man betaler vel ikke skatt når man tjener så bra? Dessuten er de bare norske, de bor jo ikke her! Dermed er regnestykket logisk.

Oppmerksomheten noen av spillerne får er større enn statsministeren får. De får mer spalteplass enn noe annet i media. De gjør seg også fortjent til førstesiden i våre største tabloidaviser. Det er da man forstår hvilken krevende jobb de har. Det er helt på sin plass med lønna de har. Statoil – hva har de gjort for Norge i det siste? Ikke mye – ifølge media. Og husk at avisa alltid har rett. Det ville jo blitt omtalt der om de gjorde noe bra for landet.

Selv gleder jeg meg til neste kamp på TV. Da vet jeg hvor kompisen min vil være. Da er det også muligheter til å lære noe mer om fotball. Nå vet jeg jo litt om de viktige jobbene på banen, og hvordan de skal utføres.
Fotball-idioter er de som ikke ser på fotball. Lenge leve fotballen!